Sandsvær har blant de eldste bevarte kirkebøkene i landet, den begynner i 1665 og går helt fram til 1725. Kirkeboka er påbegynt av Hans Lars- eller Lauritssøn Hoff, som var sogneprest i Sandsvær fra 1664 til 1675.
Hoff har ført boka fram til sin død i 1675, etterfølgeren Erik Jacobsson Thurmann har nok fått bundet om og utvidet boka, ettersom han begynner med sine dåpslister på det som nå er folio 1a, mens Hoffs døpte er ført fra fol 169a av. Hoffs opprinnelige bok har trolig vært noe defekt, for lista over begravede tar til først i november 1672, mens året oppsummeres med 28 begravede. Thurman døde i 1721 og etterfølgeren, Baltzar Pederssøn Broch, fortsatte å føre i boka til sin død i 1725. Hans etterfølger igjen, Peter Henrich Wolff, rakk å skrive noe i 1725 før boka var utskrevet.
Vi kan takke residerende kapellan i Hedenstad, Johannes Klem Rømcke, for at den er bevart. Han skriver selv i boka det (fol 166a): «Nerværende ministerialbog blev i aaret 1862 af mig, som dengang forrettende sognepræst, fundet i Sandsvær sognekalds acresin, henslængt iblandt en hob gamle unyttige papirer, alderes uden bind og ynkeligt forreven. Jeg besluttede strax, om mueligt at redde denne ærværdige fortidslevning dette vakkre minde om min formands 45 aarlige uafbrudte virksomhed i samme kald. De mange reiser og idelige embedsforretninger, der uafladelig optog min tid, som om præst og boende i den ene ende af den lange bygd, forhindrede mig imidlertid fra at udføre mit forsæt, saalænge jeg var constitueret sognepræst, men da jeg nu, af den nærværende sognepræst Monrad har faaet den ilde medhandlede bog udlaant, har jeg efter bedste evne sammenklistret og sammenhæftet de skrøbelige levninger, som endnu forefandtes, og haaber jeg, at bogen nu vil kunne bevares endnu i aarhundreder, naar den ikke altsaa uvørent handteres. Adskillige blade i begyndelsen ere desværre tabte. Protocollen er næsten udelukkende ført af Erik Jacobsen Thurmann, der ikke kan sees at have været prest andensteds end her i Sandsvær, hvor hans embedstid ifølge protocollen har været 45 aar. Manden har vunden en særegen interesse for mig, der ligeledes siden min udnævnelse til præst har været ansat i Sandsvær –først som personal, senere som residerende capellan – til datum i over 32 aar. Og haaber jeg, ligesom Thurmand, at hvile mine gamle been her, naar mine dagers tal er fyldet. Om dette, ligesom med Thurmann, først skal skee efter 45 aars embedstid, staar i Guds haand.»
Boka er ført med stø, men ikke helt lett leselig hånd. Jeg har derfor skrevet den ut og lagt den ut, så vel på Digitalarkivets nettsted som på nettsiden til Kongsberg og Sandsvær Historielag, www.ksh-lag.no. Papirutgaver finnes dertil på Kongsberg bibliotek og på Statsarkivet i Kongsberg. Jeg har omredigert den litt, slik at de forskjellige delene følger etter hverandre i kronologisk orden. Det er nesten utelukkende brukt kirkelige merkedager til tidfesting, så jeg har føyet til den dato de kirkelige betegnelsene tilsvarer. Boka innledes med døpte, og vi ser at i begynnelsen er den nærmest ført som «huskeliste»: Døpt et barn for den og den mannen – konas innsats for saken ble det ikke aktuelt å nevne før langt inn på 1700-tallet. Barnets navn er heller ikke med til å begynne med, før det langsomt blir mer fyldig. Fra 1689 av føres også fadderne inn, og gir oss et godt bilde av foreldrenes nærmeste familie og omgangskrets, som nær unntaksvis ble valgt til ombudet. Det viser oss også mannssamfunnets totale dominans: De kvinnelige fadderne blir nesten bare omtalt som kone, datter eller tjenestejente av en mann. Fra september 1721 forsvinner fadderne igjen fra kirkeboka, antagelig en følge av at Thurmann døde i mai samme år, og etterfølgeren fant det mindre aktuelt. Sogneprest Wolff tar det opp igjen, i den korte tida han førte boka, i 1725.
I 1689 ble det også påbudt å føre inn når kvinnene ble «introdusert» etter barnefødselen. Det var en eldgammel forestilling om at kvinner var rituelt «urene» etter en fødsel, og derfor måtte gå gjennom et kirkelig ritual for ikke å besudle det hellige sted. De ble gjerne kalt inngangskoner, der de stod utenfor og ventet på at presten skulle komme og lese renselsesritualet over dem, og føre dem inn i kirken. Det kunne nok ofte være anstrengende for ei som nettopp hadde hatt ei hard barselseng bak seg. Og i lista er konene konsekvent kun sin manns kone.
Annerledes er det i skriftemålregisteret, som begynner i 1676. Det var visse synder en måtte stå offentlig til skrifte for, dvs. i menighetens påhør tilstå sin brøde, og få prestens formaningstale og syndsforlatelse etterpå. Meningen var å disiplinere menigheten og styrke troen, men myndighetene kom etter hvert til den konklusjon at det bare plaget stakkaren som måtte gå gjennom det, uten at hverken moral eller trosfasthet ble bedre. Så ut over 1700-tallet ble systemet gradvis rigget ned; leiermålsforseelser var det siste som forsvant, i 1767.
Leiermål, dvs. kjønnslig omgang utenfor eller før ekteskap, var da også den synd det ble slått hardest ned på. Ikke bare ugifte par måtte stå til rette, men også nyslåtte ektepar, om barnet kom vel tidlig etter giftermålet. Og her blir kvinnene omsider innført med eget navn. Til Thurmanns forsvar skal dog anføres at han fører den mannlige part også inn, med fullt navn. Ikke alle prester praktiserte det. Og Thurmann tok ikke hensyn til persons rang og anseelse: 01.11. 1701 stod stesønnen hans, Lars Nilsson Karth, til skrifte for leiermål. 13.11. var det jentas tur, hun het Karen Guttormsdtr. og får som attest at hun var blitt «krenket» av stesønnen. Thurmann bruker i det hele tatt det begrepet om flere kvinner i denne sammenheng. Kan det være et tegn på at han ville markere at barnefaren så visst ikke var forført uskyldighet i denne sammenhengen, slik det ofte ble fremstilt?
Ellers er uteblivelse fra sakramentet en forseelse en måtte skrifte for, likeledes om en kom full til gudstjeneste. Antallet varierte sterkt, fra ett til ti tilfeller i året. Så en må kunne konkludere med at sandsværingene var ganske så sedelige målt etter datidas målestokk. Så følger trolovelser og giftermål, og her omsider er også kvinnene konsekvent nevnt ved navn. Navn er for øvrig et kapittel for seg: Stavemåten varierer, fra temmelig konsekvent Ellen til vilt varierende Sigvart/Sigurd/Sjur. Dette er noe en må ha klart for seg når en leter: Den ettersøkte kan gå under mange navn, så en må søke på forskjellige varianter. Til slutt kommer begravede, fra 1672, i begynnelsen med en liten, diskret B til slutt, som tegn på at tjenesten var betalt. For det var stykkpris på kirkelige handlinger den gang, det var en vesentlig del av prestens inntekt. Skriftstedet det ble forrettet over, er også notert, noe som er heller sjeldent for vanlige folk på denne tida. Fra 1680 av blir også den dødes alder notert – her må en være klar over at den kan være svært misvisende. Mange visste bare omtrentlig hvor gamle de var.
En sjelden gang er også dødsårsaken notert: «Den 26. sept. 1685 ved Efft. Ole Trolsaasis søn Ole, af Flesberg Præstegiæld j Nummedal, som tiænte hos Erland Aas, och j skougen falt da for et tømmerkast och slog sig til døde, 13 aar.» I den alderen ble en regnet som bortimot arbeidsfør, og tjeneste i tømmerskogen ble ansett som normalt. I 1704 skrev Thurmann en tidstypisk, liten epistel om sin første kone: «Den 7. januarii ved solens nedgang i Herren hensov min sl. huustro Marthe Laursdaatter Karth, der hun havde opnaaet 65 aar, 4 maaneder og 3 uger, og den 16. ejusdem kom til sit hvilestæd i Efftelødt kirche. Gud, som skilte os ad med graad, samle os igien med glæde i sit ævige æres riige.» Og i 1709 fulgte han opp med nok en: «Den 30. maji før solens opgang kaldede vor herre til sig min ældste daatter Karen, hr. Niels Bendtssøns paa Jarnæs, den kiende dog effter udstandes svaghed [i] haarde barsels seng med en daatter, som dødde paa den 10. dag, og med moderen hen hid, 32 aar gammel ringere end 3 uger, [i] hovet kirchen den 7. junii begravet.» Barselsenger var farlige i de dager, mange satte livet til under fødselen, så vel mor som barn.
En stor takk til Dag Thorsdalen for aktiv medvirkning under utskrift og for korrekturlesing, og til Stein O. Rasmussen for tilrettelegging til søkbart register til hjemmesidene til Kongsberg og Sandsvær Historielag!
Av Odd Arne Helleberg
