«Endelig har jeg da seet Bergverket, været nede i Gruben og med Vemod kastet et historisk Blik paa den store Christians ædle Datter.»
Slik innleder Maurits Hansen sin fortelling «Bergmannen». Fortellingen er skrevet i 1819, altså sju år før forfatteren med familie slo seg ned på Kongsberg. Noen lokalkunnskap om bergstaden hadde han knapt nok da han publisert denne teksten. Senere levendegjorde han jo Kongsberg på en helt annen måte gjennom «Mordet på maskinbygger Roolfsen» (1840).
Likevel får leseren et bilde av byen og bergverket. Uten tvil er det en hyllest til arbeiderne som hver dag tar farvel med dagen og sollyset for å klatre ned i avgrunnen. «Der nede i Dybet bryder han i Fakkelskinnet, kraftig og uskyldig, med smudsige Hænder, men rent Hjerte, under andægtig Sang, det straalende Erts.»
Som i de fleste av Hansens fortellinger rammes hovedhistorien inn med en scene hvor leseren forberedes på hva som skal komme. Fortelleren kommer på sin vandring i gruvene over et dikt som er risset inn i fjellveggen. Diktet avsluttes slik: «O Jesu sød!/Ophold mig i min Kummer,/Indtil min arme Annas død/og lul mig saa i Slummer». Da han spør sin ledsager, en gammel gruvearbeider, hvem som har skrevet disse versene, får han fortalt følgende historie.
«For mange år siden levde en gammel stiger, Erik. Han var en både dyktig, klok og forstandig, men en forunderlig ulykke hvilte over ham. Aldri fant han noe «godt Brud». På sine gamle dager levde han derfor svært kummerlig med sin vakre datter Anna.
Annas kjæreste var heieren Thorkild. Da forholdet deres hadde vart i to år syntes Thorkild at tiden var moden for å be Erik om Annas hånd. Imidlertid har det dukket opp en ny mann, Ole, som også hadde forelsket seg i Anna. Når endelig Thorkild oppsøker den gamle faren, viser det seg at også at Ole har vært der for å fri.
Erik, som har blitt syk, mente det var noe som het «lykkestjerne». Uten den kom man ingen vei her i verden, hevdte han. Som en følge av dette setter han de to på prøve. Den av dem som klarer å finne mest sølv i løpet av tre dager, skal få Anna.
Det viser seg at det er Ole som seirer. Men til Thorkilds store sorg, blir han klar over at Ole har fått hjelp av Anna. Når han oppdager dette, kaster han i vilt raseri stuffen sin mot Ole. Den treffer ham og knuser foten hans. Anna har hjulpet Ole fordi hun i et svakt øyeblikk har gitt etter for ham og er blitt med barn.
Ole som er lemlestet for livet, gifter seg med Anna, men etter kort tid dør både han og Erik. Anna blir sittende alene med sønnen. Thorkild forsvinner fra Kongsberg. Når han får vite at Anna er blitt enke, vender han tilbake til byen. Han oppsøker oberberghauptmannen med bønn om at hans lønn skal tilfalle Anna. Men dette må forbli en hemmelighet.
Først etter flere år får Anna vite hvor pengene har kommet fra. På sitt dødsleie, ber hun sin sønn om å gå til Thorkild å «bringe ham hendes takknemmelige Levvel». Annas sønn oppsøker Thorkild med denne beskjeden. «Da faldt Thorkild paa Knæ, lagde sit Verktøi ned og omfavnede Annas Søn. To Dage etter var han død»
Så er vi tilbake i «rammefortellingen». Forfatteren spør sin ledsager hvor det ble av Annas sønn. «Det er mig», svarede Oldingen – og viskede en Taare af Øjet»
«Bergmannen» er 200 år gammel, men kanskje er fortellingens dramatiske handling og tema om sjalusi, soning og tilgivelse fremdeles aktuell.
Omtalt av Arve Fretheim
Her finner du fortellingen:
https://www.nb.no/items/d1c40867ab635cae967017267618f5fa?page=0&searchText=