(Schibsted 2014) 220 sider
På Kongsberg og Sandvær historielags facebookside reklamerte Silje Langtangen for denne boka som hun selv har skrevet. Noen reagerte på det. Undertegnede mente at siden motivet for handlingen var lagt til historisk tid i Sandsvær, så kunne jo folk heller lese boka først for så å komme med kommentarer til boka. Det er jo ikke så mange som skriver romaner fra historisk tid i Sandsvær. Nærmest er bøkene til Olav Såtvedt. Derfor måtte jeg som lokalhistoriker og norsklærer, selv også lese boka og kommer derfor med en omtale av boka. Omtalen blir kanskje noe preget av min egen bakgrunn, og kommentarene blir nok like mye lokalhistoriske som litterære og språklige.
Boka er den første i en serie, og den legger derfor anslaget til flere bøker framover. Tittelen Eikegården står noe i kontrast til hva som er handlingen i denne boka. Men utover i boka forstår vi at her kommer serien nok til å dreie seg om den geografiske trekanten Ytre Sandsvær- Øvre Eiker og Kongsberg. Seljas drøm handler selvsagt om drømmen som kommer til syne på bildet på forsida- drømmen om hestegutten Olai som kommer fra Eikegården (Eik i Øvre Eiker kanskje?). For øvrig er jo hovedhandlingen i boka allerede avslørt på baksiden av boka, på «vaskeseddelen»- et annet trekantdrama: Selja(husmannsdatteren)-Olai (tjenestegutten med en bedre og dramatisk bakgrunn) og Mads (storbondens sønn). Ganske så klassisk serieromanmotiv med kjærlighet som ikke går pga. klasseforskjell, arrangert ekteskap, ei jente som blir «gitt bort» av foreldrene til en mann av høyere stand ut fra sin skjønnhet, altså denne mannens begjær.
I starten funderte jeg over hvorfor det ikke heller var lagt til 1700- eller 1800-tallet. Men ut fra 1600-tallets religiøse tro på underjordiske og ikke minst trollkvinner og hekser, litt i god Margit Sandemo- stil som et motiv, passer jo dette bedre på 1600-tallet. Så derfor blir dette også en viktig side av motivet her og sikkert i de følgende bøkene også. Det fordrer ekstra god kunnskap om dette temaet spesielt om såkalt skjult kunnskap med besvergelser, urteblandinger og som enkelte kvinner kunne mye om og derfor blei utsatt for mistenksomhet. Også i denne boka. Silje Langtangen har gått godt inn i denne siden. Hun har også satt seg godt inn i arbeidsdelingen og konkrete oppgaver som utføres spesielt av det kvinnelige tjenerskapet med matstell, vask og fjøs og seterstell. Likeledes andre tradisjoner tar hun med. Og det er jo opplysende og fint og passer godt inn i en bygdehistorie fra denne tida.
Språklig og litterært er det noe opp og ned, spesielt der det blir en del dramatikk, synes jeg språket følger godt opp, f.eks. der hun går seg vill. Andre steder kan dialogene bli noe for slappe og intetsigende. Men samtidig er jo mye av hverdagspraten intetsigende. Om det var det på 1600-tallet, om de i det hele tatt hadde mer enn praktiske ting å snakke om, kan en jo spørre om.
Intrigene er også klassiske, ikke bare den overordnede, men også på det lavere plan. Den lyse heltinnen Selja som kjemper for å beholde møydommen mot den mørke Petra som legger seg lett med bonden og bondens sønn for evt å oppnå fordeler og som allierer seg med storbonden for å «ta» Selja. Fylliken som prøver å voldta Selja og redningsmannen i drømmeprinsen Olai. Men det er vel slike de litterære grepene er i serieromaner.
Hva så med lokalhistorien og lokalgeografien? I etterordet kommer det fram om pestene som raste i den tida på Kongsberg, Ove Gjedde og sønnen Brostrup nevnes. Hvordan en «guttunge» skulle få jobb personlig fra en adelsmann, kan en jo stille spørsmål om. Men kanskje vi får forklaring i seinere bøker.
I personoversikten foran og i framstillingen ellers brukes enkelte gårdsnavn som passer i ytre del av Sandsvær, som Gravdal og Grøterud. Hvorfor det fingerte Olsrud-navnet da brukes, også som i direkte nærhet av den reelle gården Gravdal, kan en jo også spørre om. Rud-gårder er sjelden storgårder, også i Sandsvær. Her kunne hun heller ha brukt kartet noe bedre og brukt korrekte navn når det ellers er brukt. Likeledes å kalle stedet «Plassen», det mer ubestemte enn f.eks. et vanlig plassnavn som Haugen, Åsen, eller en helt konkret husmannsplass som hadde ligget under en konkret gård. Men kanskje er tanken nettopp å ikke identifisere storbonde og plassmann direkte? I tilfelle hadde vel ingen blitt støtt av det.
Personnavnene som er valgt er også delvis tradisjonelle sandsværnavn, men også navn en ikke finner der på 1600-tallet. (Se artikkel i Langs Lågen 1990 skrevet av undertegnede). Selja og Olai var nok ikke i bruk. Men slikt er det vel ikke så mange som tenker på uansett.
Boka er ellers lettlest og grei, og det legges selvsagt flott opp til spenning videre i hva Åsmund egentlig har gjort seg skyldig i, hva som egentlig har skjedd med Olai og hans gård, om Olai og Selja får hverandre og hva som vil skje på Kongsberg når Olai får jobb der. Helt konkret også hvilken person som dukker opp i tåka rett foran Selja. Fortsettelse følger i neste nummer!
Det mest interessante for meg og kanskje for folk på facebooksida er nok å se hvordan Stine Langtangen vil følge opp reint lokalhistorisk.
Omtaler: Dag Kristoffersen