(Aschehoug 2002) 171 sider
Romanen fikk mange gode kritikker da den kom ut. Spesielt er det formidlingen fra hovedpersonen 10 år gamle Arne, der hvor han mangler språk å uttrykke seg på, som har blitt dratt fram. I denne omtalen er det først og fremst den lokale tilknytningen som skal omtales.
Det spesielle for oss er den lokale tilknytningen. Håvar Syvertsen født i 1962 er vokst opp i Saggrenda, nærmere bestemt like på vestsida av brua som går over Kobberbergselva, nederst i Saggrenda-bakkene. Handlingen i boka legges til akkurat dette stedet hvor han selv er vokst opp og som han kjenner meget godt. Hvert hus han beskriver, Sagrendadammen med Karet, ikke «sukkerbiten» som byfolket kaller det, gruvestollene, pukkverket, ja alt er beskrevet som det var. Forskjellen fra virkeligheten (dette er jo fiksjon, en roman) kan knapt sees. Om Arne egentlig er Håvard, kan så være. Mange lokalkjente vil nok se mange paralleller, og det skal jo noe til å beskrive Arnes virkelighet om ikke deler av den er selvopplevd. Slikt sett er denne fiksjonen en «sann» historie vi godt kan tenke oss er skåret ut av virkeligheten til en familie bosatt i Saggrenda våren 1972.
I første del av boka, 153 av 171 sider, følger vi familien, hvor faren som tidligere var bussjåfør, jobber i våpenfabrikken. Han har visse samvittighetskvaler ved å produsere våpen. Mora til Arne er hjemmeværende, røyker rullings, hører på radio og får etter hvert psykiske problemer hun selv ikke kan forklare. 10 år gamle Arne går på Kongsgårdmoen skole (ut fra avstanden og skoleveien som beskrives). Det blir kjent i nærmiljøet og blant skoleelever at mora til Arne får disse problemene. Hvordan Arne selv må takle dette som hentydes av de andre og det direkte forholdet til mora, er hovedtemaet i romanen. Det er ikke så lett, og vi følger, og til fulle føler, Arnes situasjon. Gjennom hele romanen ser vi alt fra 10-åringens synsvinkel, gjennom hans øyne og ører. Dette er utrolig godt beskrevet. Han har kanskje arva noe av moras nerver gjennom den syke redselen for rabies han beskriver og dermed redselen for hunder. Han kjenner en danske som er oppsynsmann, og han blir med han inn i gruvene på dresin, på samme sted som bestefaren jobba i sølvverkstida. Et frampek som i dypet viser noe av problemet. Mora blir etter hvert lagt inn, på et psykiatrisk sykehus, ikke så langt fra Drammen, muligens Lier. Turene faren og Arne tar for å besøke mora er sterkt beskrevet. Fra å ha vært som sterkt sollys, blir det mørkere og mørkere, og det er som det kun er en tynn lysstreng igjen. «Det er bare en lysstråle igjen, mellom mamma og meg», som det står i boka.
Likeledes episoden der Arne må være hos den litt finere funksjonærnaboen, gir et fint tidsbilde, både i forskjellene mellom funksjonær og arbeiderhjem, men også det politiske i for og mot EF-medlemskap. Første del slutter på Saggrenda stasjon der Arne sitter og ser på toga som går forbi.
Andre del går tilbake i tid, rett inn på toget som farer forbi, da mora, Ester, kommer tilbake til Kongsberg etter å ha vært på Vestlandet. Hun skal møte kjæresten, faren til Arne, Eldar, som da er bussjåfør på ruta til Heistadmoen og (Ljøterud)Kroken. I dette retrospektive kapittelet får vi antydninger om moras psykiske problemer og med det forklaring om at det kanskje er noe som ligger djupere i familien. Ikke minst gjennom Esters gruvearbeiderfar som har vanskelig for å beherske seg.
Totalt er dette en roman som både kan leses med utbytte reint lokalhistorisk og som skildring av et barnesinn i en spesiell situasjon i livet. Det er jo det siste som løfter romanen langt ut over Saggrendas åser og gjør det til stor litteratur.
Omtaler: Dag Kristoffersen