Kongsberg beskrevet av en av våre største forfattere? Jo, visst!
Knud Pedersen kommer reisende til den lille småbyen for å arbeide med tømmerfløtingen. Hvem er så Knud Pedersen? Det er hovedpersonen i En vandrer spiller med sordin. Det er også dikteren Hamsuns opprinnelige navn. Hovedpersonen vil søke tilbake til livets enkle gleder.
«Jeg har ikke om Mord at fortælle, men jeg har om Glæder og Lidelser og Kjærlighet. Og Kjærlighed er like saa hæftig og farlig som Mord”. Hovedpersonen arbeider først lenger opp i dalen på Øvrebø, men blir vitne til det ulykkelige ekteskapet mellom kapteinen og hans frue, som han er svak for. Vandreren plages ved sin forelskelse, han er ikke lenger ung, men står på utsiden og observerer. Han ser fruen igjen i byen etter at hun er reist fra sin mann. Men nå er hun sammen med fløtningsinspektøren.»
Det er en tragisk historie. Vandreren konkluderer med at alderdommen gir kun alder; den som tror seg vis, narrer seg selv: ”Gud bevare meg for at bli vis”! Vandreren begir seg atter inn i skogen:
«En vandrer spiller med sordin naar han blir halvhundre Aar. Da spiller han med Sordin.
Jeg kunde også utrykke det slik:
Kommer har for sent til Bærskogen om Høsten saa er han kommet for sent til den, og om han en vakker Dag ikke længer ser sig i stand til at være lystig og gapskratte av Fryd over Livet saa er det vel fordi har er gammel, last ham ikke derfor»!
Foruten «den lange Bro paa to Hundrede og tredive Alen over Fossen» nevnes «Matadoren Ole Olsen Tures Hus», som er umåtelig stort og nå bare brukes til «Depot». Her tenkes det nok på Myntmester Meyers hus som seinere blei Magasinet – der Magasinparken er i dag. . Men i gode tider bygget man også vakre hus:
”Paa den andre Siden av Elven staar en gammel arkaistisk Bygning med vel avveiet Empire Veranda med Søiler og Fronton. (…. ) Endnu et hus har jeg set og standset ved, det staar ved Torvet. Dets dobbeldør til Gaten har gamle Vridere og utskaarne Roccoco Speile, men Rammen om disse Speile er kanneleret i Louis XVI Stil. Paa Kartouchen overover Døren staa Aarstallet 1795 med Araberzifre, – da var <Overgangstiden kommet hit! Det har da engang været Folk i den lille By som har fulgt godt med, uten Telegraf og Damp”.
Det første huset her er nok Fridland, der myntgravør Throndsen bodde på denne tiden. Bygningen brant i 1960-åra og stod der shellstasjonen på Numedalsveien ved siden av Vestsiden ungdomsskole står.
Den vakre døren finner du ikke lenger ved Nymoens torg. Men tar du en tur i Stixrudgata, kan det hende du ser en rokokko-dør med årstallet 1795.
De nye husene er hovedpersonen ikke tilfreds med – de er kun bygget for å holde snø og regn ute!
Småbyen får sitt pass påskrevet: «Enhver Smaaby har sin lille daglige Begivenhet som Folk møter op til –». Elva er samtaleemnet. Ellers er det jernbanen, torvet, kirken , skolen og posthuset. Og utrolig mange forretninger. En og annen handel med bønder fra litt lenger opp i dalen som er «klædt som i vore Æventyr, i Rundtrøye med Sølvknapper og i graa Bukser med sort Skindbak». En gang var byen – ikke stor – men større enn de andre små. «Men Byen den er levende død». Bortsett fra den evinnelige fosseduren.
Knut Hamsun oppholdt seg en periode på Kongsberg. Sommeren 1907 kom han til byen og hadde med seg sin datter Victoria. De bodde på Britannia Hotell. Imidlertid skaffet han snart barnepike til henne mens han selv satt og skrev.
Hamsun ble værende i Kongsberg til utpå nyåret 1908. Her skrev på Benoni. Han hugget selv veden som varmet ham gjennom vinteren; han arbeidet iherdig og tok noen slag kort med redaktør Martin Vanberg, Magnus B. Landstad og andre. Han stoppet ofte på sin vei på broen og beundret fossen, forteller Ingar Sletten Kolloen i sin biografi Hamsun Svermeren.
Sommeren 1908 kom Hamsun tilbake til Kongsberg med sin datter. Alle kjente den høyreiste mannen som gikk turer hånd i hånd med sin lille pike.
Hamsun kjente altså Kongsberg godt fra sine opphold. Selv om Hamsun sikkert tok seg kunstneriske friheter, er det lett å kjenne igjen beskrivelsen av Kongsberg i En vandrer spiller med sordin.
Kilder:
Beyer, Harald og Edvard: Norsk litteraturhistorie, Oslo 1970
Hamsun, Knut: Samlede romaner bind 4, Oslo 1944
Kolloen, Ingar Sletteen: Hamsun. Svermeren, Oslo 2003
Omtaler:
Helle Holter