«Mange Aar ere henrundne siden den smukke Vinterdag, der i dette Øjeblik stiller sig frem for min Erindring, den Vinterdag, da jeg første Gang fra Kragebakken skuede ned over den mærkværdige Bjergstad Kongsberg.»
Maurits Hansen hadde bodd på Kongsberg siden 1826 da han skrev novellen «Cicisbeatet i 1833. Tittelen kan vel «oversettes» med «Husvennen» og gir et godt bilde av livet blant «overklassen» på Kongsberg.
Fortellingen innledes med en rammefortelling, henlagt til Drammen. Leseren «inviteres» til et møte mellom gamle skolekamerater i byen, som de kaller «en Bendelorm av en Stad». En livlig og lun passiar om tidligere år og eskapader utspiller seg, før vi følger hovedpersonen, Henrik Balle, til Kongsberg en bitende kald vinterdag. Han stanser på toppen av Kragebakken og ser utover byen med den speilblanke Lågen omkranset av snødekte hus. Riktig idyllisk fortoner det seg med røyken som stiger opp og vitner om et travelt liv for de 4000 menneskene som holder til her.
Kommet vel ned i byen kjører han raskt over Egermoen og Nybroen før han finner losji hos en enkefrue, madam Olsen og hennes vakre datter, Benedikte. Henrik Balle er på Kongsberg for å gjøre noen forretninger. Det første han gjør etter å han innlosjert seg, er å oppsøke sin fetter, Røst, som nylig har blitt enkemann. Røst tar ham så med til oberberghauptmannens bolig på Kirketorget. Det skal arrangeres ball samme kveld og Henrik blir invitert.
Enkemannen kan fortelle at han skal gifte seg med den langt yngre Benedikte, som Henrik allerede har stiftet bekjentskap med og er blitt betatt av. Siden Røst blir opptatt med kveldens kortspill i klubben, overtaler hun Henrik til å være hennes kavaler, hennes «cicisbeo» ( = kjæresten til en kvinne gift med en annen), på ballet.
Dagen etter ballet besøker Henrik og Benedikte «Mynten, Hytten og Kirken» Forholdet mellom dem utvikler seg, og Henrik kommer på hyppige besøk til Kongsberg. De to knyttes stadig nærmere til hverandre. Det hele blir til slutt så intenst og lidenskapelig at Henrik finner det klokest å forlate byen.
Han reiser utenlands, men når han kommer tilbake til Drammen etter ett år, mottar han et brev fra en ulykkelig Benedikte. I brevet blir han bedt om å ikke oppsøke henne. Hun skriver at de har vært utsatt for en fryktelig tragedie. Det viser seg at Peter, Røsts sønn fra første ekteskap, er blitt drept av en ulv mens han lekte på den islagte Lågen. Imidlertid finnes det ikke spor etter gutten.
Forholdet mellom Benedikte og den lille gutten hadde aldri vært godt, så nå beskylder hun seg selv for ulykken. Sorgen over sønnen har lagt Røst i graven, og den sønderknuste Benedikte må leve videre med sin skjebne.
Etter mange år vender Henrik Balle tilbake til Bergstaden sammen med sin pleiesønn, som han noen år tidligere hadde tatt til seg. Nå møter han igjen en aldrende Benedikte. Det skal seg at Balles pleiesønn nettopp er den forsvunne Peter. Gutten var blitt funnet på den islagte Lågen av en omvandrende tiggerske og vokst opp sammen med henne inntil Henrik Balle overtok ansvaret for gutten.
Nå forenes atter Peter og Benedikte på Kongsberg. Og det hele avsluttes med disse ordene. «Peter! Min Peter!» raabte Moderen og sank i hans Arme. «Store Gud! Hva lader Du mig opleve!
Omtalt av Arve Fretheim
Her finner du fortellingen:
https://www.nb.no/items/01f6369e97474d1a1a313709aa6f21c8?page=0&searchText=