Bybrannen 1810 i skjønnlitteraturen:
Lass-jenta
For en del år siden fikk historielaget en henvendelse fra Berit Elisabeth Sandviken som bor på Eidsvold, om at hun skreiv en serieroman som het Lass-jenta, og at hun ville gjerne ha noe informasjon om bybrannen 1810 for å bruke dette i sin romanserie.
I 2002 vant hun en manuskonkurranse, og dermed var Lass-jenta, Barbra Olsdatter født og det blei 34 bøker om henne. Den siste i 2008. Seinere har hun skrevet flere serieromaner. Barbra var den første jenta som kjørte plankelass fra Eidsvoll til Christiania på begynnelsen av 1800 tallet. Pr 1810 var hun i et ekteskap med Thiman Poulsen som hadde bakgrunn fra Kongsberg. Han er forsvunnet og hadde vært i København under flåteranet og det engelske bombardementet der i 1807. Han hadde vært i kamp og begått drap. I bok nr 26 «Trøst og frykt» er vi kommet til år 1810. Han er på vei til gården «Teigsland» –plassert i Fiskum for å finne Barbra som er der hos sin tvillingbror Simen. Mot slutten av boka treffer vi Thiman i psykisk ubalanse pga krigen, på vei til Kongsberg i ei vogn. Alle på byen kjenner jo faren hans, så der vil han nok få hjelp. Han kommer seg av vogna og krabber seg seint på kvelden opp kirkebakken. Han begynner å kjenne seg igjen og går over Kirketorget der kirken framstår som en festning, Bergseminaret som en kjempe og Amthuset som en sammenrullet katt. Han mener å kjenne igjen ei grønnmalt dør i huset bak Amthuset og banker på der. Han får lov til å sove i uthuset. Men han slår seg vrang da de lurer på om han er en svenske eller en engelsk spion. Tidligere episoder fra krigen velter opp i han, og da mannen i huset går for å hente våpen for å få han ut, kaster han matfatet rett i fleisen på kona, så hun mister oljelampa og dermed er brannen i gang. Det er natt til 15.mars.
Samtidig er Barbra på vei til byen og kirken for å be der for å få tilgivelse for å ha gitt opp å vente på ektemannen Thiman. (Husk at dette er en serieroman!). Da hun kommer til byen, ser hun brannen. Byen er full av folk med bøtter. Hun tenker på hva som skjedde i København to og et halvt år før der bl.a. Vår Frues –kirke brant ned. Ville kirken her klare seg? Vinden førte brannen sørover, så kirken var ikke trua. Folket danna lenker til Lågen og sendte bøtter. Brannmennene sleit med en seilduksslange. Bøtter blei satt på sleder som hestene trakk, men bakken var full av is etter alt vannsølet. Byens eneste brannslede var også i virksomhet med liten virkning. Noen prøvde å fjerne brennende vegger og tak og stoppe ilden på den måten.
Hun kommer seg til slutt inn i kirken som er full av folk som er blitt husville. Hun berører marmorsøyler som jo bare er av tre. Hun hører at det er en tigger som har startet brannen i huset ved siden av Amthuset, og at kona i huset var blitt drept. Det var skrik, sukk og stønn denne natta i kirken. Det er en voldsom beskrivelse av de nødlidende som har søkt tilflukt der. Barbra har spesielle krefter hun får bruk for da ei kvinne har store blødninger, å stemme blod. Men kan hun gjøre dette her i Herrens hellige hus? Enda verre blir det da dama hun stemmer blodet på, er jøde! Barbra kan bli tatt for hekseri og blasfemi, men hun gjør det. Plutselig står hun over for alle som har sett hva hun har gjort. Da hun skal prøve å komme seg ut av kirken, må hun skritte over en sammenrullet skrekkslagen mann, og selvsagt er det hennes bortkomne og savnede ektemann og brannstifteren Thiman. Da hun stormer ut av kirken, roper han navnet hennes. Og der stopper denne boka.
Bok nummer 27, «Marthine», som også kom i 2007, starter der den andre slutta. Kongsberg sentrum er nå en rykende askehaug med branner her og der. Hun bestemmer seg for ikke å fryse i hel og komme seg hjem til sine barn. Hun treffer jødinnen Lea igjen som forteller at hun har mista alle barna sine. De hadde sammen med henne bodd i fattighuset som hadde brent ned. Hun prøver å redde jødinnen igjen, denne gangen fra å fryse i hel. Men i lengden går det ikke, og hun må forlate henne. Hun treffer så noen bekjente hun har på byen og blir med disse, og forlater dermed også Kongsberg og bybrannen. Og serien går videre.
Hun vever altså sammen det som hun i sin tid fikk av faktaopplysninger fra historielaget med en god del fiksjon som passer i denne typen serieroman, og det blir hittil den eneste fiksjonsfortellingen som omhandler bybrannen 1810.


Omtaler Dag Kristoffersen