(Aschehoug 2017)
Vi har omtalt «I lyset» av Håvard Syvertsen, og her skal vi omtale et mørke, og dette mørket ser han ikke slutt på, og inne i dette mørke er det ikke godt å være. Omslagets klo forsterker dette, og vi forstår ut fra tittel og bokomslag at dette er en dystopi. Den konkrete bakgrunnen for Syvertsen er flyktningkrisa og spesielt borgerkrigen i Syria. Spørsmålet er da om noe lignende kan skje her i Norge. Her vil han kritisere den rådende flyktning- og asylpolitikk ved å tenke seg samme situasjon oppstå i Norge om 20 års tid.
Boka begynner med bombing av Oslo. All informasjon forsvinner fra tv, radio og internett. Det virker som det har vært et høyreorientert kupp. Et kupp mot det multikulturelle samfunnet. Grensene til Sverige er stengt da det samme har skjedd der. Strømmen går, det er virkelig krise og hva gjør en da?
Allerede på side 8 hører vi om Kongsberg. Det er Lilly som har flytta tilbake til hjembyen. Det snør på Kongsberg, og det nærmer seg jul. Også her går luftvernsirena. Lilly bor så hun ser kirken, Nybrua og åsene bak Nymoen. Ned Drammensveien kommer kolonner med biler, antagelig militærbiler. Alt er dødt, ingen informasjon å hente. Helikoptre henger lufta.
Det hoppes fra person til person og fra sted til sted der de befinner seg. Ikke alle steder er oppgitt, noen steder er mer diffust forklart, men hovedhandlingen foregår i Oslo og på Kongsberg. Han bruker hele tida første-person, så synsvinkelen skifter hele tida.
Ingeniørene drar til fabrikken, og mye er vanlig på Kongsberg, men helikopter og militære i gatene blir tydeligvis noe av normalen, akkurat som under okkupasjonen om en ser bort fra helikoptrene. Syvertsen forhaster seg ikke, og det er mange detaljer, og vi får høre hva som har skjedd i fortida. Utviklingen på Kongsberg bare på disse tre åra siden Syvertsen skreiv den boka, har gått så fort at helikopteret som kom fra Sildetomtas åpne plass, kunne ha vært i 2017, men ikke i 2020 og ikke i 2040. Krona består også, for Lilly har kontoret sitt der og jobber i kulturavdelingen i kommunen. Her får vi også noen ironiske spark om bygget. Signalbygg uten å vite hva signalet går ut på, kommenteres. Lilly har også mange refleksjoner over hvordan alt har blitt som det har blitt, og vi følger konkret den tekniske utviklingen. Og flere steder på Kongsberg beskrives.
Situasjonen tilspisser seg, det skjer forfølgelse, og folk må flykte. Men hvor skal de flykte? Militæret er i ferd med å overta kontrollen helt på Kongsberg. Hele tida viser Syvertsen kontraster fra det fredelige som en gang var, til dette brutale samfunnet som er i ferd med å overta. Kongsbergs ordfører blir brutalt fjerna.
Lilly prøver å frakte flyktninger opp til ei hytte på Vegglifjellet. Men kan de bo der, hvor lenge kan de klare seg? Tilstanden for alle vi hører om, blir verre og verre. Innimellom får vi høre om noen kjærlighetsforhold, men de er underordna hovedhandlingen. Noen positive blaff innimellom, kanskje.
Men dette går mot undergangen. De prøver igjen å flykte. Å flykte i el-bil når strømmen går, skjønner vi ikke kan føre langt. Det siste kapitlet i boka omhandler Lillys flukt. Og siden dette er en dystopi, skjønner vi hvordan dette må gå.
Omtaler: Dag Kristoffersen